Et 4H prosjekt tok helt av og gav startskuddet til gresskarproduksjon blant griser og korn på Veisholen gard. Det viste seg at mange ville ha gresskar fra Pollestad, så nå er området utvidet til 10 mål.

– Egentlig har vi forsøkt å heie fram den norske tradisjonen med julebukk og ikke fokusere på Halloween. Men «if you can’t beat them, join them, ler Roar og Anne Karin Grødeland.

Gardbrukerparet på Podlest driver med en betydelig produksjon av slaktegris og smågris og har i tillegg korn og gras.

 Så en dag kom eldstegutten på 14 år hjem med et 4H-prosjekt om grønnsaker. Det satte familien Grødeland på nye tanker.

– Hvorfor ikke tenke litt større, sa vi, og så plantet vi seks mål med gresskar. Dette var nytt og spennende. Det er viktig at vi utfordre oss litt på andre ting enn det vi gjør til vanlig, forteller de to.

Beter og squash testes

I år har de utvidet produksjonen til 10 mål og inkluderer også nye grønnsaker som polkabete og gulbete, squash og store hvite halloween-gresskar.

I tillegg har de bygget lager og nytt utsalg for grønnsakene. Til det har de fått 130 000 kroner i støtte av Innovasjon Norge som har ekstra midler å dele ut for å støtte norsk grønnsakproduksjon.

– Halvparten av gresskarene går til Halloween og halvparten er mat- og pyntegresskar. Det er kjekt å se at yngre folk har begynt å interessere seg for sylting, slik det var vanlig å behandle maten i gamle dager, forteller Anne Karin.

Mye av salget skjer gjennom REKO-ringen. Men flere utsalgssteder for lokalmat og noen blomsterbutikker vil også ha gresskarene fra Orre. Og så selger de en del til folk som kommer innom på garden.

– Gjennom den nye satsingen blir vi kjent med mange nye folk. Det er veldig kjekt, smiler de to.

Hele familien deltar i gresskarproduksjonen. Barna på 11, 12 og 14 år er engasjerte i gresskarproduksjonen og følger med på meldingene om været er gunstig for plantene.

– Foreløpig er det mest for gøy vi driver på med dette for det er ikke den store timebetalingen. Men dersom vi utvikler produksjonen, så kan det forandre seg, sier Roar.

Opp og nedturer

Veisholen gard bærer preg av effektiv og ryddig drift. Driftsopplegget er intensivt, og resultatene er gode. Men det er ikke å stikke under en stol at det har vært noen tøffe tak underveis.

I 2010 tok en høytrykkspyler for varmtvann fyr og startet en eksplosiv brann i grisehuset. Det ble en dramatisk slukking da to brannmenn ble innesperret i brannen og holdt på å miste livet. De kom seg ut i siste sekund. Andre satte sitt eget liv i fare i forsøket på å redde dyr. 500 griser omkom.

– Luften gikk litt utav oss da. Men vi er heldige som har flere generasjoner med i arbeidet på garden. Samme kvelden sa farfar at dette skulle vi klare å bygge opp igjen, forteller Anne Karin.

Det ble to hektiske år med gjenoppbygging samtidig med tre smårollinger i heimen.

– Vi tenkte nøye gjennom dette med branngater, rømningsveier og brannhemmende materialer når vi bygget grisehuset opp igjen. Og så var Jæren Sparebank og Eika forsikring veldig ryddige i denne prosessen. Vi hadde avbrudd-forsikring i to år og det er noe jeg gjerne vil anbefale andre å tegne, sier Roar.

Ny løsning i nytt fjøs

I det nye grishuset er innredningen lagt opp på en ny måte. Mens grisene før gikk i grupper med fire purker i hver binge, går de nå friere i sammen i flokker på 50 på et større område.

Grisene har en chip i øret som gjør det mulig med digital individuell fôring. Det betyr at grisen kan få rett mengde mat når han ønsker det og slipper å kjempe om maten ved felles-fôring. De kan ete og sove når de vil. Dette gir økt dyrevelferd.

Grisene er veldig sosiale og sover gjerne tett inntil hverandre.

– Via datamaskinen sjekker vi opp en purke dersom den ikke har spist rasjonen sin. Dette er ofte en indikator på at purken trenger videre oppfølging.

– Vi har veldig god oversikt på PC’en. Dermed får vi ryddet mer tid til dyrene, forteller Anne Karin.

Ny sats med ny rase

I 2016 ble grisene smittet av en lungesykdom. Da valgte familien å sanere og starte produksjonen opp igjen med en SPF-besetning. Denne gangen med en ny rase, norsk Edelgris. Denne rasen er et resultat av 20 års forskning- og avlsarbeid, der rasen Duroc er farrasen.

Jevnt over har norske griser veldig god helse, men enda bedre dyrehelse har også vært et viktig mål i avlsarbeidet. Edelgrisenes store livskraft viser seg i praksis ved at hver purke har friskere og sterkere grisunger. Rasen har også bedre kjøttkvalitet.

– Dette er en mer livlig gris, så den krever mer av oss.

Den historiske konsesjonen på garden er 3000 griser.  De har rundt 100 purker og hvert år produserer de rundt 1000 slaktegris. 2500 smågris blir levert til andre produsenter.

– Hva er mest spennende med å drive med gris?

– Det å få lov å produsere trygg norsk mat er veldig viktig. Samtidig ser en fort igjen resultater med den innsatsen en legger ned i grishuset. Næringa har dessverre hatt en lang periode med dårlig økonomi grunnet overproduksjon. Nå håper vi trenden snur, sier Roar.

Bondeyrket er fleksibelt og variert

Roar vokste opp på gard i Gjesdal med kyr og sauer. Han er yngst i en søskenflokk på tre og regnet derfor ikke med å bli gårdbruker. Derfor utdannet han seg til elektriker. Men skjebnen ville det annerledes. Gjennom Bygdeungdomslaget ble han kjent med Anne Karin som var odelsjente.

Besteforeldrene til Anne Karin var klar til å sende ansvaret for garden videre og foreldrene til Anne Karin syntes de var så gamle at de heller ville sende garden videre til neste generasjon. I dag bidrar både foreldre og besteforeldre i driften av garden.

– Mange velger bort bondeyrket. Dere kunne også satset på noe annet. Så hvorfor satset dere som bønder?

– Vi har begge vokst opp på gard så vi visste hva vi gikk til. Arbeidet på garden er variert, og vi har en fleksibilitet andre ikke har. Blant annet kan vi være hjemme mens ungene er små. Selv om vi ikke har fire uker ferie i strekk, så har vi mulighet til å ta litt fri innimellom.

– Her på Jæren er det også mange flinke bønder. Vi har et godt miljø og det betyr også mye. Det går an å dele både ting som går godt og ting som går gale. Og så driver vi hverandre frem.

– Men vi hadde ikke drevet med dette viss vi ikke syntes det var kjekt, understreker de.

I 2010 ble Roar kåret til årets unge bonde av Bondeungdomslaget.

– Arbeidet her på garden er ikke noe jeg står alene om. Så denne prisen får vi dele på, understreker han.

Roar er også engasjert i Senterpartiet og var ordfører kandidat ved kommunevalget i 2019.

– Har du ambisjoner som politiker?

– Jeg tar litt ting som de kommer. Det er gildt å være med å påvirke utviklingen i kommunen.

Bildetekst hovedbilde: Roar Lima Grødeland og Anne Karin Grødeland driver sammen Veisholen gard på Pollestad. Her produseres det tusenvis av griser. De to siste årene har det også begynt å trille gresskar ut fra gården.