Ståle Anda har 15 ansatte, men lever uten lønn og har null i egenkapital. Hotellet han drømte om som tenåring ble kanskje litt annerledes enn han hadde tenkt.

Ståle er en jærsk fargeklatt det kun finnes et fåtall av. Mesteparten av året bor han i en stråhytte på 29 kvadratmeter i Tanzania. Om sommeren jobber han i psykiatrien i Klepp og bor i en liten og sliten campingvogn på datterens gård utenfor Nærbø. Den står klemt mellom siloen og låvebroa.

– Vi måtte sage av draget for å få den innimellom, forklare Ståle med et smil.

I Tanzania er han leder for barnehjemmet, Tumaini Home, som er et hjem for foreldreløse barn og psykisk utviklingshemmede. Dette barnehjemmet har han bygget opp helt selv, med hjelp av penger fra egen lomme og bidragsytere i Norge.

Hadde planen klar

Men det var ikke det han hadde sett for seg. Som tenåring hadde han planen klar. Han skulle bli kokk, reise til sjøs som stuert og etter hvert komme i land og bygge sitt eget hotell.

– Ja, jeg har jammen rotet det til for meg, ler Ståle.

– Folk på min alder har hus, bil og kanskje hytte. Da jeg reiste til Tanzania i 2012 solgte jeg huset mitt. Jeg brukte pengene på å bygge opp og drive barnehjemmet og har ikke en krone igjen. For å lede arbeidet ved barnehjemmet får jeg kost og losji. Det er det hele, smiler han.

Pengene han tjener på sommerjobben i Klepp kommune bruker han på barnehjemmet. De få personlige eiendelene sine har han i noen esker på loftet i uthuset til dattera, samt noe i en gammel hytte han har overtatt oppi Byrkjedal.

– Hadde jeg visst hvor vanskelig det var å bygge og drive barnehjemmet, så hadde jeg ikke tatt et spadetak.

En eventyrlysten outsider

Grobunnen til utferdstrangen fikk Ståle på Klepp stasjon bedehus. Hit kom det misjonærer som hadde vært i Afrika og viste spennende bilder. Farmora var også en brennende misjonsvenn og barnebarna ble påvirket av hennes engasjement for å hjelpe.

Ståle følte imidlertid at han ikke passet inn i det kristne miljøet. Heller ikke trivdes han i «feste-miljøet». Fotball likte han ikke. Det ble turn som var hans greie.

– Jeg har alltid følt meg som en outsider. Til og med i Tanzania er jeg en outsider, med der på grunn av at jeg er hvit. Jeg får en annen respekt som outsider der.

Ble deprimert

Ståle titter ut på det grønne og flate jærlandskapet fra skinnsofaen på kjøkkenet hos datteren. Han mistrives her. Ikke hos datteren – men på Jæren. Det er så stille, tomt og meningsløst her, mener han. Ståle foretrekker heller å sitte med beina under seg på en plaststol i en støvete gate i en landsby i Tanzania, ta en øl og «jossa» med folk, som han kaller det.

De første gangene han kom hjem ble han deprimert av det. Nå er han blitt vant med denne overgangen.

– Her må en helst ringe og avtale på forhånd om en skal besøke noen. I Tanzania er det motsatt. Folk er lite hjemme hos seg selv. Jeg måtte bygge et gjerde for å få litt fred når jeg trengte det, forteller han.

Pågangen av folk som trengte hjelp er så stor at Ståle har måttet sette opp kontortid. Den fredeligste stunden er grytidlig om morgenen. Da våker han til lyden av bønneropene fra moskeen, setter på kaffen og slår seg ned i en stol foran stråhytta og nyter morgensola.

Ståle Anda er gammel turner og fortsatt myk. Han drar ofte opp beina under seg når han sitter i en stol eller når han skal meditere.

– For å lede arbeidet ved barnehjemmet får jeg kost og losji. Det er det hele.

Bonde og lærer

Siden Ståle var ganske skoleflink ville foreldrene ikke at han skulle bli kokk, men at han heller skulle gå på gymnaset. Da tok livet en annen retning enn han hadde planlagt. Etter gymnaset ble det jordbruksskole og landbruksmekaniker-utdanning.

23 år gammel var han ferdig med mekanikerutdanningen og søkte seg som yngstemann inn i Fredskorpset. Da havnet han i Tanzania hvor han blant annet jobbet med å drive landbruk i en leir for spedalske.

– Jeg kan ennå kjenne lukten av råttent kjøtt. Det var ofte lemmer som måtte amputeres, husker han.

Etter to år reiste han hjem og tok utdannelse som lærer.

Så ble det tre nye år i Tanzania. Denne gangen som landbrukslærer for masaibarn i byen Arusha.

I 1990 vendte han nesen hjemover igjen, giftet seg, fikk to døtre, tok videreutdanning og ble lærer i spesialpedagogikk. I åtte år jobbet han som lærer og bonde. Så ble han skilt og året etter la han ut på tur til Tanzania igjen. Den turen skulle forandre hans og mange andre menneskers liv.

På albuene i kumøkk

På en av utfluktene så han en jente som dro seg frem etter albuene i kumøkk. Jenta var lam fra livet og ned og hadde ingen annen måte å komme seg fram på.

Vel hjemme i Norge igjen ble Ståle enige med elevene sine ved Orstad skole å samle inn penger til rullestol og operasjon for henne. De fikk også bygget en stråhytte til henne og finansierte folk til å passe på henne.

Dette ble starten på barnehjems-arbeidet som kalles Tumaini home og betyr håpets hjem.

Fremover brukte Ståle alle feriene sine i Tanzania. Men arbeidet rundt barnehjemmet økte og i 2012 flyttet han dit for godt.

Trenger flere klasserom

I dag er det 17 barn som bor på barnehjemmet og 10 som kommer og er der bare på dagen. I tillegg hjelper de 20 stykker med skolepenger.

– Hadde jeg visst hvor vanskelig det var å bygge og drive barnehjemmet, så hadde jeg ikke tatt et spadetak, sier Ståle.

Han har måttet kjempe mot de lokale myndigheter og utstrakt korrupsjon. I tillegg har han vanskelig for å si nei når noen lider og trenger hjelp. Det har gjort at de alltid har hatt en anstrengt økonomi.

– Hva er planene videre for barnehjemmet?

– Vi skal begynne med landbruk, bilverksted og butikk. Her kan de psykisk utviklingshemmede få arbeidspraksis og vi kan få litt inntekter gjennom det. I tillegg skal vi bygge ferdig skolen. Vi mangler klasserom til 6. og 7.klasse. Er det noen hjemme som har lyst å bli med å gjøre ferdig skolen?, spør Ståle.

Målet er at barnehjemmet en dag skal klare å drive seg selv økonomisk. Men det er kanskje bare en drøm.

En dag om gangen

– Hva tenker du om fremtiden?

– Jeg tenker lite på den. Jeg tar dag for dag. A4-livet er ikke noe for meg. Jeg er dårlig på rutiner. De beste egenskapene mine er å komme overens med folk. Være sosial. Jeg holder på så lenge jeg trives med det jeg gjør.

Flere i familien er engasjerte i arbeidet rundt barnehjemmet. Og slekt, venner og kjente er med på å samle inn penger til prosjektet. På Klepp stasjon bedehus har de hver november et eget marked til inntekt for barnehjemmet. Flere skoler bidrar også gjennom ulike aktiviteter. Noen organisasjoner og firmaer er også med.

Men ryggraden er enkeltpersoner som gir en fast sum hver måned.

Er du interessert kan du lese mer om Ståle Andas prosjekt for vanskeligstilte barn på internett. Adressen er www.tumaini-home.no

FAKTA OM TANZANIA

• De fleste tanzanianere livnærer seg av jordbruk. Landets viktigste næringer er gruvedrift (særlig gull), turisme og andre servicenæringer. Landet har økonomisk vekst men den blir hemmet av utstrakt korrupsjon, tungt byråkrati og dårlig infrastruktur.
• Den økonomiske veksten har ikke komme hele befolkningen til gode. Det er store forskjeller mellom fattig og rik.
• Tanzania har problemer med stor utenlandsgjeld.
• Funn av naturgass i 2012 kan være en kilde til økonomisk vekst i fremtiden. (Kilde: FN)