Mad og helsa – kæ mæ målltidsgleden?

av Kjødhannlar Idar Håland

Hulda Garborg ga ud bogå «Heimestell» i 1899, som hannle om «Helsa» og «Maten». Hu åbne denne fantastiske skatten av ei bog på denne måden:

«At folk var friskare fyrr en no fær me jamt høyra. Og der er nok alt for mykje i det. Det kjem av levemaaten, som i mange stykke var helsesamare fyrr en han er no. Det gjeld daa um, at me tenkjer etter kva me maa gjera, so at levemaaten no vert paa si vis likso vitug som den gamle var. For det maa me aldri gløyma, at naar helsa sviktar, so er det for det meste me sjølve, som hev skuldi».

Hulda æ ei kloge dama, og orå hennas æ utruligt nok liga aktuelle i dag, som for 120 år si.

I mi voksna leveti, så he dæ allti vore et massivt fokus på mad og helsa. Æg forbinne begrebe madmadtrenda, og dessverre så glir ikkje ordet diett hellar forbi i denne samenheng. Aktuelle mattrenda æ for tiå gademad, sjøgras, kjødfritt «kjød», suppa og fleksitarisme.  Aktuelle dietta kan væra steinalderdietten, vegandietten, lavkarbiodietten elle periodiske fasting.

Når nogen nevne helsa, så tenke æg raskt på ord som træning, slanking og sjuga. Me ska træna og eda rett, unngå alt som kan væra livsfarligt, og me ska helste allti slanka osse. Alt dette for å ikkje væra sjuge. Æg oppleve at media omtrent dagligt fortelle osse at me æ sjuge, og at me allti må endra noge for å bli friske. Dette styre måden me ser osse sjøl på. Men æ me så sjuge?

Æg oppleve at media omtrent dagligt fortelle osse at me æ sjuge, og at me allti må endra noge for å bli friske.

På 1800-talet så va levealderen om lag 40 år. Dæ va trange kår og fattigdom, dårlige ernæring og dei smittsomme sjugdommane dominerte. Sannheden æ at me aldri he vore friskare enn dæ me æ i 2019, men det finnes hellar ingen tvil om at me he en del livsstilssjugdomma som udfordre folkehelså vår: hjerte- og karsjukdom, høgt blodtrykk, diabetes type 2, beinskjørhet og dessverre depresjon og ensomhet.

Æg he en klare formeining om kæ så æ den aller stysste folkehelseutfordringå i dag. Og dæ æ at me ikkje sidde i samen rondt et bord å ede i hoba.

Kvær dag i mi ongdomstid, så gjekk æg innom mormor på vei heim i frå skulen. Mormor gav mæg et brødstykke mæ servelat elle ei rosinskjeva mæ meierismør på. Så kryssforhøyrte hu mæg om kæ æg hadde gjort i går kveld, koss dæ gjekk på matteprøven sist vega elle kæ kjærast æg hadde for tiå. Denne stonnå rondt kjykkenbordet, æ æg heilt øvebeviste om, he vore mæ og gjort mæg te mæg. I dag sidde me knappt ner samen rondt et bord å ede i hoba, og når me gjær dæ, så sidde me der ensomt å glor på en telefon eller et nettbrett, uden å snakka i hoba.

Hulda Garborg avslutta Heimestell på denne måden: «Kunsten å eta: Ein skal væra i godlag naar ein ét. Ein hyggeleg samtale ved borde er meir verd en eit heilt apotek med dropar og helsesalt».

Mangel på måltidsglede æ den stysste folkehelseutfordringå me står øve for i dag. Æg ber dokke adle derfor om å samla den kjæraste du he, foreldre, onga, barnebarn, oldebarn og meir elle mindre goe venna rondt et bord. Sjå på kværandre, ed i hoba, snakk i hoba. Då blir måltidsgleden større og samfunnssjugå mindre!

Legg igjen en kommentar